Vikinghuset

Sissel Løkås forteller om en usedvanlig opplevelse hun hadde en varm høstkveld først på 1950-tallet.

Tips en venn på e-post

Det var mørkt og helt stille, og noe veilys fantes ikke på den tiden. Jeg kom hjem omkring midnatt, og det hører med til historien at mørkeredd har jeg aldri vært. Alle hadde lagt seg, og hele huset lå i mørke.

Plutselig fikk jeg en rar følelse av ett eller annet, og bestemte meg for å legge meg i dagligstuen om natta. Sofaen sto mot et vindu som vendte mot nordvest. Utenfor vinduet lå en lang, smal jordhaug med et søkk etter midten. Denne haugen trodde vi inneholdt en båt eller et vikingskip, kanskje. Men det tenkte jeg ikke på da jeg la meg for å sove.

Plutselig var jeg lys våken. Den underlige følelsen var blitt enda sterkere. Jeg satte meg opp, men turte ikke gå over gulvet for å tenne på lyset. Jeg dro gardinene fra vinduet. Synet som møtte meg, glemmer jeg aldri! Oppe på haugen sto et 30-40 meter langt hus – ganske lavt og med et slags skråtak.

Ved nordenden skimtet jeg noen tåkete, uklare skikkelser. Nedover mot huset vårt lå flere mindre bygninger. Alt var opplyst av et fosforaktig, meget kraftig lys. Men lyset kastet ikke skygge!

Jeg ropte vettskremt om hjelp, og mamma sprang til vinduet. Hun så det samme som meg! Haugen ble gravd ut i 1967, og etter hvert som arbeidet skred frem, ble det klart at vikinghuset var identisk med det jeg hadde sett ca. 15 år tidligere. Jeg har ofte undret meg over hva slags krefter som var i sving, da vikinghuset reiste seg den høstkvelden.

Sissel Løkås