Budskapet fra andre siden

Panikken skylte gjennom meg da jeg skjønte at jeg ikke rakk å være tilstede i min egen begravelse. Jeg kunne kjenne sorgen til alle som satt i kirken, og jeg skyldte dem å være der, selv om de ikke kunne se meg. Men jeg kunne ikke forlate Ida. Jeg satt og holdt rundt henne der hun satt og gråt på en fjelltopp hun hadde kjempet seg opp på. Hun hadde gått raskt i to timer uten pause. Hjertet hennes var knust, fordi jeg hadde forlatt henne. Jeg mente ikke å gjøre det. Det var en ulykke.

 

Av Anita Meyer

Ida og jeg hadde vært kjærester i 3 år. Nå som videregående var ferdig, hadde vi planer om å reise verden rundt sammen. Å dø i en motorsykkelulykke var ikke en del av planen. Vi var begge i sjokk nå, og det samme var familiene våre, som satt og sørget i kirken foran kisten der den knuste kroppen min lå. Jeg skulle gjerne ha ropt til dem at jeg fortsatt er her, selv om jeg ikke har fysisk form, men ingen av dem kunne høre meg. Om jeg bare kunne nå inn til Ida. Om hun bare kunne høre meg!

Kvelden ulykken hadde inntruffet, hadde jeg forlatt henne i sinne. Vi hadde kranglet om noe ubetydelig. Jeg hadde ropt til henne at hun var en kontrollfrik og smelt igjen døren etter meg. Kanskje jeg hadde hatt litt for stor fart på motorsykkelen da jeg kjørte fra henne? Det var mørkt, og regnvann hadde fryst langs veien. Det var såpeglatt føre. Jeg skjønte det ikke før det var for sent. Plutselig smalt det voldsomt. Jeg hadde sklidd i stor fart rett inn i en lastebil. Jeg døde. Og jeg oppdaget at det ikke finnes noen død. Jeg var jo her, men ingen så meg eller hørte meg. Det var til å bli gal av. Jeg måtte finne en måte og fortelle dem på at jeg fortsatt lever! Jeg ante ikke hvordan jeg skulle nå inn til dem.

Ida satt lenge og stirret ut over landskapet. Det begynte å skumre. Hun reiste seg brått og begynte å gå nedover den bratte, smale stien i raskt tempo. For raskt! Jeg begynte å bli skikkelig stresset, for det var som om hun ikke fulgte med på stien. Hvis noen kunne ha sett meg der jeg virvlet rundt henne og vinket vilt med armene mens jeg ropte «Stopp Ida», så hadde det kanskje sett komisk ut. Dessverre var det hele bare trist. Så skjedde det som måtte skje. Ida snublet, falt, og rullet et stykke nedover den bratte stien. Selv om jeg ikke hadde noe fysisk hjerte lenger, så føltes det som om det banket vilt i panikk allikevel! Hva skulle jeg gjøre nå? Jeg kunne ikke la henne dø her. Var det ingen engler som kunne gjøre noe?  Ida var fortsatt i live. Hun pustet så vidt. Hva skulle jeg gjøre? Det er ikke så lett å være død som folk ofte tror! Joda, vi ser og vet mer enn man gjør når man lever i en fysisk kropp, men det er mange nivåer av forståelse her på andre siden, og jeg hadde bare så vidt gått gjennom døra. Skulle gjerne ha hatt en ABC bok for nylig avdøde ånder!

Ca. en 20 minutters spasertur unna, gikk Vegard, en eldre mann, tur med hunden sin. En Golden retriever. Jeg fløt raskt bort til dem (det er noen fordeler ved å være død), og hunden hans så meg. Den stoppet og stirret overrasket på meg. Jeg hoppet og kavet med armene, ropte til den og prøvde å forklare. Jeg tror ikke den skjønte hva jeg mente. Jeg satte meg ned på huk foran hunden og tenkte intenst på Ida der hun lå bevisstløs på stien. Hunden så intenst på meg noen sekunder, så snudde den og begynte å løpe gjøende i retning der Ida lå. Vegard ropte og ropte på hunden sin. Den stoppet en kort stund helt til eieren kom mot den, så begynte den å løpe igjen. Dette fortsatte den med tre-fire ganger helt til den fant Ida. Vegard kom pesende etter: «Hva svarte er det du holder på med, Victor?» ropte han, inntil han fikk se hunden stanse ved en menneskeskikkelse som lå i halvmørket på stien i en forvridd stilling. Vegard løp bort, sjekket pulsen. Hun levde. Han ringte legevakten. Heldigvis var det dekning.

Ida ble liggende bevisstløs noen døgn på sykehuset. Allikevel hadde hun vært heldig. Hun hadde kommet fra det uten altfor alvorlige skader. Det høyre benet var brukket, hun hadde fått en kraftig hjernerystelse og var forslått, men hun ville bli helt frisk igjen. Jeg hørte alt legene sa mens jeg våket over henne. Vi hadde sverget vi skulle dele alt og oppleve alt sammen, men ikke denne gangen. Vi skulle ikke dele døden, ikke ennå. Ida var bare 20 år og hadde hele livet foran seg. Og jeg skulle gjøre alt det jeg kunne for å passe på henne.

«Du trenger ikke ha skyldfølelse,» sa en rolig, maskulin stemme. Den kom ut fra tomme luften et sted. Jeg så meg om, men ingen var i rommet. Jeg tenkte at det var sikkert noen i rommet ved siden av som snakket til en annen. Nå som jeg var død, hørte jeg og så langt mer enn jeg gjorde da jeg levde. «Du trenger ikke å ha skyldfølelse, gutt!» Der var stemmen igjen. Jeg spratt opp fra stolen og ropte: «Hvem er du?» Jeg kjente sigarlukt. Plutselig sto bestefar der med sigaren i hånden. Han hadde gått bort for fire år siden. «Bestefar!»  Jeg kjente en voldsom glede fylle meg med en boblende latter. «Bestefar!» ropte jeg igjen mens jeg stoppet og pekte på sigaren hans. «Hvordan kan du røyke nå som du er død?» Bestefar gliste. «Her kan du gjøre det meste, gutt, og det beste av alt er at du ikke dør av det!». Det var typisk bestefar med sin galgenhumor.

«Så godt å se deg», sa jeg og ga ham en klem. Med det samme begynte jeg å hikste av gråt. Jeg kunne ikke kontrollere det. En overveldende sorg veltet frem i hele meg, sterkere enn jeg noensinne hadde kjent. Bestefar holdt meg om skuldrene: «Hør nå på meg, Elias. Mye av den sorgen du kjenner, er ikke din. Du kjenner sorgen til Ida og til familien din. Her er det ikke noen grenser, og vi kan sanse alt som skjer med de vi er glade i. Det viktigste av alt er at du slipper tak i skyldfølelsen. Du gjorde ikke noe galt. Det var ikke din feil. Det var en ulykke, og på et høyere plan sto det skrevet i sjeleplanen din.» Jeg tørket tårene og så forbløffet på ham.  «Sjeleplan? Hva snakker du om?» «Det kan vi snakke om senere», smilte bestefar. «Nå er det viktige å få budskapet ditt gjennom til Ida. Bare vær tålmodig, så ordner det seg.» Jeg snudde meg og så på Ida. Hun sov. Jeg sukket og snudde hodet tilbake mot bestefar, i hvert fall føltes det sånn, selv om det var mer som å flytte fokuset mot ham, men nå var han plutselig borte. Jeg så meg rundt og ropte på bestefar flere ganger, men han svarte meg ikke. Jeg sank motløs ned i stolen igjen og lurte på om jeg hadde hallusinert.

Jeg visste jo egentlig ikke hvor jeg var. Jeg visste bare at jeg var død. Jeg hadde sett den knuste kroppen min som ble slengt ut i veien da ulykken inntraff. Jeg vet ikke engang om jeg trodde på et liv etter døden. Jeg hadde aldri tenkt over det, men her var jeg. Bestefar hadde sagt noe om sjeleplan og om å være tålmodig, eller var det bare en innbilning?

De neste dagene våknet Ida, og familien hennes kom på besøk. De gråt og var så glad for at hun levde. De snakket om meg. Jeg ble helt flau over alt det fine de sa. Jeg mente jo ikke å lytte, men jeg følte jeg måtte være der for å passe på henne. Det var det minste jeg kunne gjøre, for jeg hadde skyldfølelse i bøttevis over å ha forlatt henne og lagt alle drømmene våre i grus. Det var så vondt å forlate henne, og enda verre var det å kjenne sorgen hennes. Jeg måtte holde ut og finne en måte å fortelle henne på at jeg fortsatt var her. En kveld mens hun sov, foldet jeg hendene og ba Gud hjelpe meg å finne en måte å kommunisere med Ida på. Mens jeg ba, kjente jeg brått en sterk og ubeskrivelig kjærlighet, mye sterkere enn noe jeg noensinne hadde kjent på jorden, og jeg visste at jeg ikke var alene i rommet. En engel kom til syne ved Idas side. Jeg kan ikke beskrive det på noen annen måte. Den hadde ikke vinger, men var en skapning av overjordisk lys og kjærlighet. Den så på meg et øyeblikk, og i det samme visste jeg at jeg var bønnhørt. Samtidig var det som om jeg fikk en hel del informasjon telepatisk, og det hele skjedde på et blunk. Etter noen sekunder var engelen borte, og rommet lå mørklagt og stille som om ingenting hadde hendt.

Jeg holdt pusten for å ta innover meg det hele. Engelen hadde vist meg at Ida kom til å få et godt liv. Hun kom til å fortsette med utdannelse og treffe en snill mann som hun giftet seg med, men sorgen ville ta tid, hvert fall sett fra et jordisk perspektiv. Engelen sa til meg at hun måtte få sørge, og at jeg ikke skulle bekymre meg. Sorg hørte med til livet på jorden og var en del av healing-prosessen mennesker måtte erfare. I et evighets perspektiv varte jo sorgen kun et øyeblikk, men på jorda oppleves tiden uendelig lang, spesielt når man har det vondt. Jeg satt og tenkte over det som hadde skjedd. På en kort stund hadde jeg møtt bestefar og sett et slags englevesen som kommuniserte med meg. Jeg så for meg at jeg hadde fortalt noe slikt til kameratene mine mens jeg levde, og hvordan de hadde reagert. Jeg måtte gapskratte ved tanken. Kameratene mine hadde nok trodd jeg var blitt sprø. Det hadde jeg nok trodd selv også.

Noen uker senere var Ida kommet hjem. Jeg var hos henne hele tiden og skjønte ennå ikke hvordan jeg skulle overlevere budskapet. Bestefar hadde bedt meg om å være tålmodig. En regnfull kveld ringte det på døren, og Idas mor åpnet. Utenfor sto Vegard, redningsmannen til Ida, og min venn Golden retrieveren. Vegard hadde også konen sin Heidi med seg. De ville gjerne høre hvordan det gikk med Ida. Begeistret klappet jeg hunden og takket den etter beste evne. Ikke rart hunder kalles menneskets beste venn. De er jo genier etter min mening. Hunden så meg og logret fornøyd. Moren til Ida ba dem om komme inn og fulgte dem opp på rommet til Ida. Hun lå og bladde i en bok. Mens de presenterte seg, gikk Idas mor og hentet stoler til dem. Jeg skulle gjerne ha ropt: «Hva med meg da? Jeg trenger også en stol,» men det nyttet jo ikke. Jeg satte meg på sengen ved siden av Ida.

Vegard fortalte om alt, og om hunden Victor, som hadde funnet henne. «Det var jo rene mirakelet,» smilte han. Jeg satt og smålo for meg selv, da jeg merket at noen så intenst på meg. Jeg så meg rundt og møtte blikket til Vegars kone. Så hun meg virkelig? Jeg vinket mest på tull, og hun vinket tilbake. Jeg tror øynene må ha røpet hvor sjokkert jeg var, for Heidi smilte og sa: «Ja jeg ser deg.» Hun flyttet blikket bort på Ida og spurte: «Tror du på et liv etter døden, unge dame?» Ida så litt forvirret ut over det uventede spørsmålet. «Jeg vet ikke hva jeg skal tro, men jeg håper jo det er noe mer,» nærmest hvisket hun. Heidi smilte: «Jeg har noen uvanlige evner, skjønner du. Jeg kan se de døde og snakke med dem. Det vil si, de er jo egentlig ikke døde. De har bare forlatt kroppen. Elias sitter rett ved siden av deg og har passet på deg helt fra du var på fjellet. Han sier at det var han som fortalte Victor at du trengte hjelp.»

Jeg kunne ikke annet enn le høyt, da jeg så Idas uttrykk. Jeg hadde alltid vært litt «rampete» og hatt mye humor, og hadde jeg ikke vært død nå, så skulle jeg filmet dette og sendt inn til «Smil til det skjulte kamera». Ida prøvde å si noe, men det kom ikke en lyd. Det så ut som hun mimet. Jeg fortsatte å le, for jeg klarte bare ikke å la være. Så kom det fra Ida, i bruddstykker: «Elias, her? Men… hvordan… Er det sant? Og …» Ida trakk pusten, så på hunden, og så ut i luften. Jeg tror hun prøvde å se på meg. «Ikke bekymre deg, Ida,» sa Heidi. «Elias tar kontakt med deg i en drøm snart, og da vil du forstå.» «Hæ? Gjør jeg det? Hvordan gjør jeg det?» spurte jeg Heidi. «Du finner ut av det,» smilte hun. «Vær tålmodig.» Jeg tenkte: «Jeg begynner å bli litt lei av å være tålmodig, men hva annet kan man vel være når man er død?» Heidi smilte. «Han elsker deg høyt, Ida, og er helt knust over å måtte forlate deg» Ida begynte å gråte.

Etter at Heidi hadde forklart litt nærmere om hvordan hun hadde hatt disse evnene siden hun var barn, akkurat son bestemoren sin, så det ut som Ida begynte å tro på henne. Idas øyne hadde fått et ørlite glimt av håp, og jeg så det som et vakkert lys. «Så han er virkelig her? Kan han høre meg? Og er det sant at han fortalte hunden at den måtte redde meg? Hvordan er det mulig?» «Åh, hunder er klokere enn de fleste mennesker og de har flere sanser enn oss. Victor er spesiell, han,» smilte Heidi og klappet Victor på hodet. Jeg var så glad at jeg både lo og gråt på engang.

Mange uker senere klarte jeg å få kontakt med min Ida mens hun sov. Jeg fikk bedt om unnskyldning for den dumme krangelen kvelden jeg døde. Jeg fikk sagt at jeg elsket henne for alltid og ville være med henne som en beskyttende engel. Jeg sa også hun hadde en lysende fremtid foran seg med mye fint i vente. Heldigvis våknet hun og husket drømmen. Fra den dagen begynte hun å snakke med meg ofte, og selv om hun ikke hørte svarene mine, så hjalp det henne gjennom sorgen.

En dag kom bestefar og sa at det var på tide jeg fulgte ham inn i lyset. Han sa at jeg fortsatt kunne besøke Ida, men at jeg måtte gå videre til et høyere plan. Jeg smilte og sa: «Ja, jeg kommer bestefar» mens jeg tenkte for meg selv at det var godt jeg hadde hørt på både ham og Heidi og hadde vært tålmodig. Tålmodighet hadde ikke vært min sterkeste side da jeg levde. Mirakler kan skje når vi ikke gir opp, både på jorda og i det hinsidige. Det vet jeg nå. Jeg tok bestefars hånd og fulgte ham inn i lyset.

Hilsen Anita